S tetnet tken til sist
S vandrer vi endelig til Ddheimsgard.
Tilvaerelsens morkeste elementer
har stenket jorden med en
gravskjendig ild.
Jaget av lyset inn I tusener av mrke r
har drenskap av menneskers lavml havnet
Forst s grt vi, men s drakk
vi,
og frydes n over smerten de m lide
Hvorhen, s fortumlet samler de seg,
under Jahves undertrykkende trone.
Evighetens
herskende fader
har for dem gjort glede til sorg.
For himmelen har brutt sammen,
dithen vil de ikke finne vei.
For VI har
drevet vekk den gode,
gjennom den ypperste og hoyeste makt.
Senket himmelens motbydelige glans.
Og s vent hjem til det ulme, mrke
dyp.
Som en hird av sortsjelede riddere,
ikledd den evige natts tke.
Styrket av den belge sol,
og dden over de som provde
felle oss.
En frtsende stank av rttent blod,
av himmelens styrtede sonner.
Dunster opp fra fortapelsens avgrunn.
Vi
gremmes over deres lyse minner,
men hyller deres dd