Med kroket rygg under fire fot
sitter dokkemaker i skinnet
fra en lampe som brenner veke til sot
og venter at dag skal
forsvinne.
Satt p hyller med ryggen krummet,
med yne skret av nykvesst kniv,
skjeler dokker av tre ut i rommet
og venter p
makerens dp til liv.
Det er et liv en aktr fornemmer
innunder gammel teater-scene.
Omgitt av stv og agerende stemmer
lever
han stille, men aldri alene.
Dokkemaker med sammentrykt sjel
skaper liv i et bortglemt lukke.
Ingen ser, kun aner et
liv,
og hrer om natten dokkene sukke.
