Riket er snbelagt vinterfjell,
Palasset er hugget i is.
Dronningen svpes i isbjrnfell,
vinden er stille bris.
P
Dronningens bleke kinn danser trer
i frykt av at sol skal smile.
Ved enhver av de illsinte, drepende vrer
vil Dronningens land,
beboere tine.
Dronningens trone,
krystall p krystall.
Et land bygd av kulde
p Kviteheims-hall.
Palasset vil smelte,
riket dr.
En isdronning ser sitt verk forsvinne,
folket av Kviteheim gr hen og tr.
Atter en vinter ser hun
svinne.
Dronningens trone er kulderyk.
Nattefrost gr for ret.
Borte er frossen snlett fyk,
borte er snen i
hret.
Dronningen kryper sammen p fellen,
alene forlatt p grsvart bakke.
I vente p kvelden bak senhstkvelden
byer hun srt
en blinkende nakke.
Dronningen eldes i sommerhalvret,
bleke kinn blir gustne og gr.
Slvfargen blir til tare i hret.
Hun
skrumpes, farges, dager skal g.
Dronningen fler at tiden er omme,
ber at en frostnatt snart vil komme.
