S er det av glede han rider av sted
mot solnedgangen i vest;
vender hjematt i glede med budet om fred,
i venten om
hjemkomstfest.
Men der hjemme stiger kun stillheten frem,
intet spor av lykke, av kjre, av hjem,
kun lukten av dd og
pest.
Da bryter skyer i himmelens mrke,
og styrter yil jorden som regn,
men uten makt til livgi gledens trke,
blir det
kun som et som et dystert regn.
I stille pinsel klager folket sin nd,
forkrplet, sorgtunge, merket av dd,
i et land av gjrme og
stein.
Over sen skriker en skrekkslagen ravn
nr han skrider der stillheten rr;
i fortvilelse roper han sin kones navn,
men
stillhet er alt han fr.
Han spr en krokete gamling i svart,
med ett eneste svar: Hun er dd eller dratt;
jeg vet intet, det er
mrke r.
Da bryter der noe i hans hpfulle sinn,
og han stiger atter til hest;
det er i et mrke han n rider inn;
fortapt er
de han elsket mest.
Men landet hen kjempet for er fortsatt i krig,
derfor verver han seg pny til strid,
for kjemping er det han
kan best.
Men folket er trett av krigens svp,
av styrets tunge hand,
er trette av sult, av sykdom og nd,
av mangel p brd
og vann,
Riket er preget av gjentatte opprr;
de ender i slag og blodige oppgjr,
i et allerede krigstrett land.
Til slikt
et oppdrag er det mannen blir sendt,
til en liten by i st;
som leder for en gruppe leide menn,
som for gull kjemper
ndelst.
Mot en oppstand som setter riket i brann,
ledet av en mystisk kappekledt mann,
med sverd og nattergalrst.
Sverd
finner kjd nr murene rives,
og byen ryddes tom.
han rider med drap, der hrene strides,
for drepe, var det de kom.
Da gr
lederen mot ham med tunge skritt,
lfter sverdet, men nler ett yeblikk,
og faller dd for sverdet hans om.
Gjennom skyene
begynner da solen skinne
over en by i strid.
da ser han, den falne er en kvinne,
som han har bervet liv.
Da frst ser han den
sorg som er forvoldt,
for den falne er kjent, er elsket, avholdt;
det er hans egen viv.
